Hva preger mitt livssyn? Vi lever. Men det er jo heller sjelden at vi reflekterer på hva dette egentlig vil si. Vi må ha en viss modenhet i vår (selv-) bevissthet, en viss livserfaring for kunne fundere på dette under.
Ja, det er nettopp det det er, et stort under at jeg lever. Livet som fenomen er utrolig. Se på bildet ved siden av: et nyfødt barn, en fantastisk natur!
Jeg blir fylt med undring og ærefrykt. Jeg blir takknemlig og glad. Jeg føler tilhørighet.
Men det er slett ingen selvfølge. Jeg kan se på hvert menneske som uttrykk for ”det egoistiske genet”. Lete i naturen etter spor av ”survival of the fittest”. Jeg velger selv hvordan jeg vil se på livet. Inklusive mitt liv. Jeg er fritt til å velge ”livssyn”.
Startpunkt: Livet som gave
Jeg er i stor gard preget av mine egne erfaringer og opplevelser, ved siden av oppdragelse og påvirkning fra personer som står meg nær. Ikke desto mindre kan jeg velge.
Hva betyr det at jeg ser på livet som en gave fra Gud? En utrolig verdifull gave! Hjertet mitt blir fylt med takknemlighet.
Bildet ovenfor bruker jeg mye i sammenheng med foredrag. Det er et bilde av vårt andre barn, vår flotte datter. Akkurat som den dagen storebroren ble født, bare 11/2 år tidligere, fikk jeg den nyfødte babyen lagt i mine armer. Helt ubeskrivelig. Alle som er foreldre til et barn vet hva jeg mener.
Dikteren Andre Bjerke sier det utrolig flott i et av sine dikt:
Det største mysterium er ikke mer enn det
at en ørliten kropp er våknet til jorden.
Den nyfødte ser. To luker i himmelen går opp.
Selv fem-trinns-raketter og kjernefysikk blir puslingers puslespill
når det nyfødte barn med et eneste blikk beviser at Gud er til.
Jeg har liten sans for Gudsbevis. Gud kan ikke bevises, tror jeg. Men et nyfødt barn på armen vekker i meg en sterk trang til å si takk. Takk, gode Gud. Skaperen og Livgiveren.
For meg er denne erkjennelsen, at våre liv er gitt oss som gave (og oppgave) helt sentral i min tro på Gud som skaper. For meg er i denne sammenheng en debatt om evolusjon og kreasjonisme en avsporing.