Den rette lære og Guds klare ord

Å ”ha” den rette lære hadde vært en helt sentral del av min menighetsoppvekst. Mye tid gikk med for å studere og finne den rette lære i forskjellige spørsmål og kjempe for den. Det ble et kjennetegn i brødremenighetenes historie at man gang på gang kom til spørsmål hvor man oppdaget at man var uenige. Dette var dramatisk. Svært mye ble ansett som sentrale lærespørsmål, og forskjellige syn kunne ikke ha rett samtidig. En av partene, det vil si ”de andre” kunne jo ikke ta Guds ”klare ord” på alvor. Som konsekvens kunne man ikke lenger ha nattverdfellesskap. Noen måtte forlate menigheten. Vinneren satt igjen. Noen forsvant og sa farvel til troen, andre gikk til andre menigheter, noen dannet en ny menighet. Slik oppsto det i årenes løp en hel skog av forskjellige brødremenigheter som gjensidig ikke anerkjente hverandre.

Neste kapittel: Opplevd kjærlighet

Som nevnt elsket jeg å leke med dyr, klatre i trær og leke med venner i skogen. Tidlig fikk jeg et ønske om å jobbe i skogen som forstmann, jeger og skogsforvalter. Jeg slukte barnebøker om dette.

Denne kjærligheten til dyr spesielt og naturen generelt bare vokste seg sterkere gjennom ungdomstiden. Jeg var mye ute, og tok jegerprøven allerede som 16åring. På gymnaset modifiserte seg mitt yrkesønske til å bli biolog. Jeg ville være en forsker som arbeidet i felten, en viltbiolog i skog og fjell. Målrettet arbeidet jeg mot dette.

Men det var jo et lite problem med dette i forhold til troen:

Jeg var veldig glad i den høyst ordinære, men fantastiske verden rundt meg. Jeg kunne ikke glede meg særlig på Himmelen. Ørreten i elva som vi krysset på vei til skolen, rådyrene, rev og hare i skog og eng, store eikeskoger, mørke grantrær, eplehager og beiter med kuer og sauer var rundt meg på alle kanter. Dette elsket jeg og her følte jeg meg hjemme. Jeg kunne sitte lenge i toppen av et tre, kjenne sommervinden og høre fuglene, og følte at her hørte jeg til. Dette var godt, eller var dette egentlig galt?

Blå sykkel eller gater av gull?

Denne kjærligheten til naturen rundt meg opplevdes å stå i konflikt med det jeg hørte om himmelen i menigheten. Jeg husker at jeg en søndag hadde hørt en lang preken over Johannes Åpenbaring og det nye Jerusalem som skulle komme med edelstener og gyldne gater. Jeg likte ikke tanken. Etter kveldsbønnen spurte jeg mamma om jeg kunne beholde min nye blå sykkel i Himmelen, eller om den måtte være gylden og med perler. Heldigvis smilte mamma og sa at hun var sikker på at jeg kunne beholde min blå sykkel.

Så lenge jeg kan huske har jeg vært veldig glad i dyr og natur. Landsbygdene hjemme lå nede i dalførene ved elvene. Gatene, fortauene og en rad med hus på venstre og høre side. Derfra reiste det seg mer eller mindre bratte lier og åser på alle kanter. Rett bak huset vårt var det en stor hønsegård, sauer på beite og lenger unna store skogsområder. Jeg hadde en kanin som het Frans. Jeg kunne ikke fordra tanken at alt dette var dømt til undergang. Men forkynnelsen sa jo at ”himmel og jord skal brenne”. I beste fall, hvis jeg var snill nok, skulle jeg bli med til det nye Jerusalem. Uten å ha ord for det, slet jeg med denne tenkningen, skriftforståelsen og Gudsbildet bak.

Neste kapittel: Biologi, skapertro og evolusjon

Et av de usynlige skillene i barndommen gikk mellom ”de fromme”, som stort sett tilhørte en av de mange frikirkene, og de som hørte til ”verden”. Den ene delen gikk til mange møter og aktiviteter i diverse menighetshus, de andre deltok i ”verdslige” aktiviteter og hadde bl.a. en del ”kneiper” (kroer) som sine samlingspunkter.

De fleste i min familie tilhørte en liten frikirkelig menighet (Brüdergemeinde”) som var svært lavkirkelig og pietistisk. John Nelson Darby (1800 – 1882) var en anglo – irsk prest og senere evangelist. Han regnes som grunnlegger av “the Plymouth Brethren”.

Utgangspunkt var misnøye med datidens etablerte anglikanske kirke. Den var blitt for liberal. Rundt 1830 brøt Darby og noen meningsfeller ut av sine respektive kirker og forsamlet seg, etter mønster fra urkirken, til brødsbrytelse (nattverd), bibellesning, bønn og lovsang. Dette konstituerte deres kristne fellesskap. Man var i opposisjon til andre kirkesamfunn og kalte seg bare “forsamling”. Darby ble blant annet far til det man kaller “dispensasjionalisme”.

Denne evangelikale tradisjonen leser ut av Bibelen en streng inndeling av tiden i tidsepoker for Guds forhold til menneskeheten. Det er en sterk bevissthet at vi nå (det vil si 1830, 1900, men også 2016) lever i endetiden, og at Jesus snart vil komme igjen for å hente sin menighet til seg. Det vil si oss.

I slutten av 1800tallet og begynnelsen av 1900tallet ble denne bevegelsen importert til Tyskland, blant annet av noen mennesker i mine hjemtrakter. I min landsby ble min olderfar Wilhelm Schorre en av grunnleggerne. Det sies at vår familie satte sitt preg på menigheten og før og under annen verdenskrig ble menigheten på folkemunne også kalt for ”Schorristen”.

Det ble praktisert voksendåp og deltakelse i nattverden (”brødsbrytelsen”) konstituerte selve menighetstilhørighet. I min barndom på 1960- og 1970-årene hadde man en del kontakt med andre frikirker, særlig i forbindelse med felles misjonarisk virksomhet overfor ikke-troende. Det var oftest teltmøter.

Ellers var det en stor bevissthet på at vi forvaltet den rette læren. Hver lokale menighet hadde stor selvstendighet. Det fantes ingen regional eller nasjonal overordnet organ med lære- eller administrativt autoritet.

I vår brødremenighet fantes ingen ansatte, og det var de eldste i ”brødrerådet”, som bestemte menighetens liv og lære. Det var få akademikere, men en god del industriarbeidere, og en rekke vellykkede forretningsfolk. Vellykkethet og økonomisk suksess ble sett på som et tegn på velsignelse fra Gud. Mange store biler sto ved møter og gudstjenester parkert foran menighetshuset. En tysk venn av meg i Norge, oppvokst i de samme traktene, sa en gang smilende til meg: ”Du vet, Hans-Jürgen, vi er oppvokst i Mercedes-pietismen!”

Denne verden og Jesu gjenkomst

Var man troende, så skulle man engasjere seg i menigheten og Guds rike. Det betydde i praksis å forsøke å frelse andre sjeler, men ikke å engasjere seg i samfunnet. Vi tilhørte ikke lenger denne verden. I riktig gamle dager var det til og med ansett som ukristelig å bruke sin stemmerett ved politiske valg. Det angikk ikke oss lenger.

Bakgrunn for dette var overbevisningen om at denne verden skulle jo forgå uansett. Var vårt forhold til Gud i orden, så skulle vi bli hentet av Jesus når han kom tilbake for å hente sin menighet.

Dette kunne skje når som helst. Ikke kristne skulle bli igjen. Det kan høres veldig fremmed ut for mange, men er langt i fra så sjelden som man skulle tro. Darby hadde stor innflytelse i en rekke land, ikke minst Irland, men siden også USA. Her er ”left behind”-tenkningen også utbredt i dag blant konservative evangelikale kristne, og det eksisterer en milliard – industri med bøker, filmer, websider, osv. om dette tema. Mye av dette er (dessverre!) også oversatt til norsk og er tilgjengelig i kristen bokhandel.

Det fortelles at min farfar ikke tålte at det var rot i huset om kvelden, i tilfelle Jesus skulle komme tilbake i løpet av natten. Hva ville naboene tenke om oss, når de som var blitt igjen på jorda fant uryddige hus oss dem som var blitt hentet hjem av Jesus?

Angst og redsel

Jeg husker godt at jeg selv som barn hadde mange rare tanker og forestillinger om Jesu gjenkomst. Min pappa var jo død og hos Jesus. Men hva med oss? Jeg var som liten pjokk livredd at også mamma en dag skulle bli borte og jeg skulle bli tilbake fordi jeg hadde gjort noe dumt eller ikke hadde vært kristen nok. I dag tror jeg at pappas død var en stor medvirkende årsak til at angsten om å bli forlatt ble en dominerende kraft i mitt barnesinn og i mitt forhold til Gud. Angsten sitter i benmargen. Også i voksen alder kan storpolitiske hendelser mane slike dommedagstanker frem igjen. Det skal sterke krefter og opplevelser til å endre et slikt tidlig og skremmende Gudsbilde.

Neste kapittel: En fantastisk natur…

Jo eldre jeg blir, jo mer er jeg overbevist om at våre første leveår setter mange av premissene for hvordan jeg opplever og forholder med til verden siden.

Jeg er oppvokst på landsbygda i Vest-Tyskland på 1960- og 1970-tallet. Landsbyen Dümmlinghausen, nå del av byen Gummersbach i Nordrhein-Westfalen hadde rundt 1000 innbyggere. Nesten alle kjente alle. Det vrimlet av originaler: Bakeren, slakteren, frisøren, kjøpmannen, bønder og arbeidere. De fromme gikk til «forsamlingen» (et slags bedehus) og de verdslige møttes på kroa. Mellom disse grupperingene var det ofte usynlige, men ganske vanntette skott. Alle naboer blir kalt for ”tante” og ”onkel” og fornavnet. Tante Else og onkel Willy. Det var trygt. Men samtidig kunne man være nokså stigmatiserende for de som blir regnet som ”utenfor”.

I de skrøpelige husene ved elva Agger bodde ”utlendingene”. De første gjestearbeidere kom fra Italia, senere var det noen familier fra Tyrkia. I noen gater var det mange ”asosiale”, der fedrene som oftest var alkoholikere. Noen hadde til og med vært i kasjotten, gikk det rykter om. Deres barn gikk ofte på spesialskole. Vi lekte sjelden med dem, og var ofte litt redde. Vi trodde de var bedre til å sloss.

Til bussholdeplassen om morningen kom det ofte en mann som jeg følte var spesiell. Egentlig var han vel helt normal, men ryktene ville ha det til at han var homo. Og det var jo litt skummelt. Var det ikke litt ekkelt og perverst?

Vi hadde mange skuffer som man kunne sortere hverandre i: De som var i brannvesenet, i skytterlaget, i fotball-laget. De fromme og de rike. Kristne bønder kjørte møkk ut på jordene på 1. mai, sosialistene på Kristi himmelfart.

Det var vanlig å ha fordommer, uten at det ga oss dårlig samvittighet.

Selv om min pappa var syk og døde veldig ung noen dager før jeg fylte tre år, hadde jeg en lykkelig oppvekst med en kjærlig mor, en snill storesøster, gode besteforeldre, storfamilie på alle kanter og masse gode venner og naboer.

Neste kapittel: «Forsamlingen»